Les Mer

Jeg har flere ganger i mitt liv tenkt at jeg skulle skrive en roman, og jeg har virkelig begynt på mange. Nå har jeg ikke tid til å skrive noe som helst, annet enn det jeg skriver her, men for noen år tilbake — da jeg bare hadde ett barn og tok buss til og fra jobb hver dag — begynte jeg å skrive om konkursen og det mentale sammenbruddet til en dot com-pioner.  Men etterhvert som jeg skrev ble det mer og mer interessant å skrive om årene fram til sammenbruddet, ikke mindre enn noen-og-70 års familiehistorie fra 1929 til 2001. Det hele fikk tittelen “Nattsvermerfragmentene”.

Til slutt satt jeg igjen med en ganske fyldig historie om perioden 1929-1953, relativt mye om 1999-2001. Og så sa det stopp.  Jeg fikk barn nummer to og ny stilling og i det hele tatt: Jeg tviler på at jeg noensinne får fullført.  Men inspirert av Bok i P2s programserie om forfattere som gir ut på egne forlag, tenkte jeg at jeg i det minste kan publisere et fragment av fortellingen her.  Slik at de som har hørt meg fortelle om dette får vite at det ikke bare var prat

Det vi har her er en sekvens helt i starten. Det er 1929, bare dager unna børskrakket.  En rastløs norsk sjømann, med det litt uheldige navnet Oskar Borg, har uventet mønstret av skipet sitt og går på fylla i New York.  En tidlig morgen han spiser frokost, kommer han i prat med en serveringsdame han øyeblikkelig legger sin elsk på.  Hun mener hun kan skaffe ham en jobb, og senere på dagen tar hun ham med for at han skal få møte sin irsk-jødiske forloveden.

Når jeg skriver dette, drøyt 70 år senere, griper jeg meg selv i å lure på i hvor stor grad Oskar virkelig forstod hva som ble sagt og hvor mye han i ettertid har overbevist seg selv om ble sagt. I grove trekk tror jeg nok fremstillingen er riktig. At sjømannsengelsken hans var god nok til å fremføre eller forstå alle nyansene han refererte til mot slutten av livet, det tviler jeg likevel på. Men et forelsket ungt hjerte som hans tolket muligens andre signaler i tillegg til de rent verbale, og kanskje hans romantiske sinn fylte hullene han ikke forstod som det passet ham.

Hvordan det nå enn var, dukket Oskar opp igjen ved kafeen da han trodde Judiths skift gikk mot slutten. Gjennom rutene kunne han se henne gjøre seg klar. Systematisk gjennomgikk hun en rutine, omtrent som en bokser før kamp: Hansker på, forkle av, noen hjalp henne på med kåpen. Hun ristet på skuldrene for å få den til å falle på plass, som en mester på vei mot ringen.

Ved døren tok hun en liten hatt på, vinket farvel til de inne og kom ut. Oskar prøvde å si hei, men ikke en lyd kom ut. Det hele ble begrenset til et lydløst nikk. Judith var like taus. Hun ble stående og prøve å knytte et hattebånd under haken.

“Det blåser surt i dag,” unnskyldte hun seg og plundret videre. Skinnhanskene hennes var nette, men likevel for grove til at det å knyte noe som helst var enkelt.

Oskar viftet hendene hennes forsiktig til side, og løftet haken hennes med en varsom pekefinger. Han kjente utåndingen fra nesebordene hennes over hårene på håndbaken mens han knyttet, og dette vekket nok en merkelig magefølelse: Det var som en bølge lunket såpevann skvulpet rundt i ham, med den samme kilende følelsen som boblende skum mot varm hud.

Han strammet knuten i en så pen sløyfe han greide og sa seg fornøyd med resultatet.

Judith sendte ham et takknemlig smil, og gikk raskt over gaten. Oskar fulgte ordløst etter henne i noen kvartaler, inntil han stoppet henne med en lett berøring mot skulderen hennes og spurte hvor de skulle.

“Vi skal møte forloveden min,” svarte hun. Ordene fikk hjertet hans til å synke og såpevannet til å fryse til sørpe i magen.

Hun merket hans plutselige stemningsskifte. “Arbeid, Oscar, var det ikke det du ønsket?”

“Det også,” sa han slukøret.

***

Fem fot en, hadde Judith advart, og det stemte: Han tok ikke stor plass, men da han møtte Oskar med glød i blikket, liten og tett og nærmest ildsprutende, eide han rommet. Judith forklarte kort hvem Oskar var og hva han ønsket, og steg til side. Dette var en sak for menn som menn fikk ta seg av.

De befant seg i en lagerbygning ved elvebredden. Dørene inn var umerkede, og vinduene tildekte. Fra utsiden kunne man ikke se at noe foregikk inne i det hele tatt. Men virkeligheten var annerledes: Fra gulv til tak var hyller fylt med umerkede bokser. En håndfull menn løp stresset men målbevisste rundt og plukket ned varer og plasserte dem i bagasjerommene på tre biler som stod parkert inne i lokalet. I hver bil satt ventende sjåfører og lyttet på radio og røykte, mens de fulgte aktivitetene utenfor i sidespeilene.

“Kan du kjøre bil, Oscar?” Slik lød Isadores første ord til ham.

“Nei,” svarte Oskar sannferdig.

Isa klødde seg på neseryggen. Ettertenksomt, varsomt. “Holder du på hemmeligheter?”

Oskar tenkte etter. Såvidt han husket hadde han aldri sladret om noe. Så han bekreftet spørsmålet.

“Hoppet av båten nylig?” forhørte Isa videre.

Oskar bekreftet dette også.

“Hvorfor?”

Oskar nølte. Han hadde sverget for seg selv at han aldri skulle fortelle en sjel hvorfor, men her stod han foran denne mørkøyde myggen av en mann, som av uforståelige grunner likevel var den mest fryktinngytende mann han noensinne hadde møtt. Så han plumpet ut med sannheten.

“Jeg pleide å fikse horer til kollegene mine, grupperabatter så å si. Bare at jeg beholdt nok det meste av rabattene selv,” sa Oskar mens han hele tiden voktet seg for å prate så lavt at Judith ikke hørte hva han sa.

Isadore trakk på smilebåndet men slapp ikke helt taket i temaet. “Jeg forstår likevel ikke hvorfor du mønstret av,” sa han.

“Man kan vel si jeg mønstret av for for helsens skyld,” innrømmet Oskar.

Isadore brøt ut i en høy latter og tok Oskar i neven. Det var som om knokene ble most til mel under trykket, men Oskar forsøkte så godt han kunne å klemme Isadores hånd tilbake. Han fryktet at håndtrykket virket stakkarslig i forhold til Isadores skrustikke. Men Isa lot seg ikke merke med dette. Snarere virket han såre fornøyd.

“Du virker som en type vi kan få bruk for,” sa Isadore. Oskar takket pent for tilliten.

***

Det var først på vei tilbake til pensjonatet Oskar innså at Isadore ikke hadde sagt hva jobben bestod i og at han selv ikke hadde spurt. Men faktum var at han ikke brydde seg.

Judith var innen rekkevidde. Det var også de lett-tjente pengene han alltid hadde drømt om. Igjen tenkte han tanken: Å komme til New York var som å komme hjem. Bare at hjem viste seg å være helt annerledes enn han hadde trodd i hele sitt liv.

Det viser seg at Isadore driver en slags gangstervirksomhet. For Oskar ender gangstereventyret ulykkelig etter et utpresningsraid i midtvesten noen år senere, og han ender opp boende hjemme hos en søster i Norge etter krigen. Noen av Oskars ulykksalige valg forfølger familien i tiårene som følger, og det hele ender altså hos en mislykket dot com-gründer i Oslo sommeren 2001.

Om jeg noensinne fullfører dette, vil jeg tro at dot com-tiden er så langt tilbake at ingen vil huske den

Leave a Reply