Les Mer

I forrige bloggpost la jeg ut et fragment av en roman jeg en gang skrev på. Fragmentet stammet fra starten av romanen i 1929.  Jeg tenkte jeg også skulle legge ut en ørliten bit av det som ville vært starten på bokas andre del.

Vi er nå kommet til 1957, noen dager før Sputnik blir skutt opp. Oskar Borg (som vi møtte i forrige post) har en nevø. Nevøen er blitt 17 og er førstereisgutt på et hvalkokeri på vei sydover mot sydpolen.  Når vi møter han her, har skipet akkurat lagt fra kai.

Et kort øyeblikk kjentes det som om strupen var så hardt snurpet sammen og så kilt fast i halsen, at han aldri mer kunne puste. For slik var det: Enten holdt han pusten, eller så gråt han.

Bjarne holdt pusten.

Han var ingen hval, men der han stod med oppblåste kinn greide han likevel ikke annet enn å lure: Hvor lenge kunne en hval greie seg under vann? Fem minutter, et kvarter, en halvtime?

Et øyeblikk angret han på at han ikke hadde fulgt mer med i naturfagtimene, men nå var det for sent å angre seg. Verdenen hans var snudd på hodet. Farger, lyder, lukter og alt var forandret. I denne verdenen fantes det åpenbart bare to dominerende lukter: Saltvann og diesel. Det var også et hint av en tredje, men den duften kjente han ikke fra før. Han antok likevel at det han luktet kom fra tankene under dekk, fra restene av forrige års hvalolje. Om det var det, og om hvalolje luktet i det hele tatt, antok han at han i løpet av de nærmeste fem-seks månedene skulle lære å kjenne den like godt som stanken av sin egen svette.

Sannsynligvis ville han lære mer om hvalens evne til å holde pusten også, men den lærdommen var uansett irrelevant her og nå: Lungene verket, kroppen skrek etter luft. Men klumpen var like fullt der, steinhard og smertefull, stadig voksende. Som kreft. Tårer spratt ut i øyekrokene, men han blunket dem bort og svelget så hardt han kunne i håp om å slippe en pinlig scene. Bjarne Lergrovik var 17 år og voksen nå. At dette var første gang han forlot landet, skulle ikke lenger ha hatt noen betydning for ham.

Et slag på skulderen fikk ham ut av fatning, og han slapp gammel luft motvillig ut av lungene. Da han snudde seg, med et ufrivillig drag av ny luft i innpusten, så han at det var Martin Ringdal som forstyrret ham.

“Første gang borte fra Sandefjord.” Martin spurte ikke, han slo det fast mens hans fisket opp en pakke tobakk. Pakken hang elegant mellom venstre lille- og ringfinger mens han med tommel og pekefingrene på begge hender rullet en perfekt sigarett. Nesten som ferdigrøyk. Da rullingen var over knep han tobakksrusket av endene og slikket den ene enden våt, før sigaretten ble plassert i munnen og tent. “Det går snart over, du får det for travelt til å tenke på noe annet enn arbeid,” sa Martin med den ulne stemmen man bare får når man snakker med tobakksfylt utpust.

Martin var fire år eldre enn Bjarne, og hadde før avgang fortalt at dette var hans femte tur til syden. Første turen hadde han jobbet i selve koka, men på de tre siste turene, pluss denne, hadde han vært stuert. Bjarne sa ingenting. Han forstod ikke hvorfor Martin fortalte ham alt dette. Det var ikke som de var venner eller noe. Maten var kanskje det eneste de to hadde felles, eller snarere skulle få felles. Hvor mye felles visste ikke Bjarne enda. Selv var han med som pølsemakerlærling.

De hadde begge mønstret på hvalkokeriet sammen med 280 andre. Bortsett fra at at de alle var begrenset til å bevege seg innenfor det samme skroget, fengslet av det samme havet så å si, skjønte ikke Bjarne helt hva Martin ville. For utover dette kjente Bjarne Martin kun av rykte. Han visste hva slags personer moren hans ville ha advart ham mot. Martin Ringdal var omtrent en sånn.

Men Sydpolen, den hadde han lyst til å vite noe om. Martin hadde vært der før, og Bjarne ante at om han nå spurte om noe ville Martin også svare. For Bjarne visste slett ikke mye om den polen han nå skulle besøke, annet enn dette med Amundsen og Scott og at hjembyen hans skyldte sin rikdom til den. Med andre ord visste han ingenting.

Han hadde likevel studert den på globusen hjemme før han dro i et forsøk på å forstå den. Men alt både den og fetteren i nord minte ham om var av alle ting snøringen i skipssekken hans. Kanskje polene egentlig ikke var noe annet enn snøringen som holdt jordskorpa sammen og forhindret lavaen fra å renne ut? Bjarne grøsset av tanken. Han hadde studert globusen for å finne noe å trøste seg med når tanken om at han skulle reise til andre siden av jorda ble for stor og voldsom. Men ideen om at polene var det eneste som stod mellom ham og en katastrofe beroliget ham ikke i det hele tatt. Hva om det var et vulkanutbrudd mens han var der? Ville isen da smelte bort og jorden revne? Ville han være den første til å gå under i flammene, og var det i så fall en god eller en dårlig ting?

Han pustet tungt og bestemte seg for ikke å tenke mer på det. Lavaen ville sannsynligvis bare renne ut av jordas bunn og rett ut i verdensrommet likevel, tenkte Bjarne, og slo seg til ro med det. Uansett hva som skjedde skulle han nok overleve.
Sandefjord forsvant fra ham bak et teppe av sjø, viker og nes. Byen forsvant i takt med at Martins sigarettglo nærmet seg leppene hans, og det slo Bjarne med ett at det ikke var vits i å holde fast ved det som måtte forsvinne. Et liv var over og nytt tok til. Verre var det ikke. Så han tok mot til seg.

“Vi har vel en jobb å gjøre?” spurte han.

Martin tok et drag til og knuste sneipen mellom dekket og hælen, før han svarte tykt på tobakksfylt utpust igjen: “Kveldsmaten er ferdig.”

Han hostet litt, tørket nesen med fingrene uten at det var noe der å tørke, og gned det innbilte snørret av seg på buksebaken. “Men du må tenke på søndagsfrokosten i morgen, vi må ha kjøttpålegg til 280 mann i morgen tidlig. Greier du det?” spurte han. Men det var ingenting i stemmen hans som tydet på at Bjarne hadde et valg. Det var ingen opsjon at han ikke skulle greie det.

Her om bord var han pølsemaker og bare det. Her skulle han lage pølser og ingenting annet. Om han skulle vare og ikke bli kastet av på veien et sted, måtte han produsere pølser. Ingen pølser, ingen Bjarne. Så Bjarne sukket så høyt som han turte, tørket restene av fukt i øynene bort og valgte å bytte bort tankene om Sandefjord mot full konsentrasjon om kjøttpålegg. Minutter senere stod han i et hjørne av byssa og kvernet ingredienser til servelatpølse, og så lenge noen så på ham følte han seg så voksen som noen kunne bli.

Oskar har gitt Bjarne et oppdrag: Han vil at Bjarne skal kjøpe med seg noe til ham på vei tilbake til Norge. Men det er andre i mannskapet som har større forståelse for hva det er Oskar faktisk har bestilt, noe som får hjulene til å rulle videre til historien om dot-com-grunderen starter.

Det var for øvrig disse sekvensene her som fikk prosjektet til å gå i stå: Det kreves massiv research rundt hvalfangst og livet på disse båtene for å få det hele til å gå opp faktamessig. Jeg er sikker på at det finnes mye som er galt bare i denne sekvensen.

Leave a Reply