Archive for February, 2010
Hjelp, jeg drodler igjen
En av mine mer populære bloggposter var "Jeg drodler, gjør du?" fra april 2009. Jeg tenkte jeg skulle dele noen flere drodler (heter det det?) fra Moleskine-bøkene mine. Disse fra høsten 2009.
Tegningen over har sin helt spesielle historie. Som dere vet fotograferer jeg mye, og jeg har lenge hatt en ide til en serie bilder om folk som er feil kledt for sporten de skal i gang med.
Nå pleier jeg ofte å tegne det jeg skal ta bilde av før jeg tar bilde av det, og disse tegningene kommer gjerne når jeg tror jeg tenker på noe annet (som f.eks. når jeg notererer). De av dere som stikker innom denne bloggen av og til vet at jeg tar mange bilder av meg selv, mest av alt i mangel av en bedre modell. Men da jeg så dette bildet, og så at dette var altså mitt eget selvbilde, besluttet jeg at jeg måtte ta færre bilder av meg selv og flere av andre mennesker.
Det var utgangspunktet for at jeg meldte meg på lyssettingskurs (hvor jeg underveis faktisk ble overrasket over at ordet "modell" i kursteksten skulle tolkes så bokstavelig som det ble gjort).
Da jeg kom tilbake på jobb etter sommerferien var det grusomt mye snakk om svineinfluensa. Som den kyniske fyren jeg er syntes jeg det hele var noe overdrevet tøys, selvsagt. Men det var ikke til å unngå å tenke på den: Det var hengt opp slike antibakterielle dispensere ved heisene i hver etasje, og i kantina hadde man gått bort fra brød hvor man selv kunne skjære opp reale blingser, til ferdigoppskåret og millimeternøyaktige brødskiver.
Jeg tror denne tegningen kom til meg i et møte hvor det også ble referert til alle disse tiltakene som invaderte våre liv.
Og denne tegningen da… en sommerferie for noen år siden, før "alle andre" oppdaget den, kjøpte jeg med meg boka "The Secret Life of Bees" av Sue Monk Kidd. Jeg hadde ikke lest mer enn noen titalls sider før jeg avfeide boka som noe endeløst sludder og la den fra meg.
Den var dørgende kjedelig. Men da jeg kjøpte den hadde jeg av en eller annen grunn fått det for meg at den skulle være en bok på nivå med "Fried green tomatoes at the Whistle Stop Cafe" av Fannie Flagg. Det er en virkelig god bok, og jeg tror det var en feilslått kobling fra Amazons side mellom Stekte grønne tomater og denne skrekkelige bie-boka som gjorde at jeg gikk til det feilslåtte innkjøpet av sistnevnte.
Det var dermed ikke til å unngå at jeg ble sittende å tenke på hvor fint ville det ikke vært om Bees faktisk hadde vært mer som Fried Green Tomatoes. Når den tanken først var tenkt var det vanskelig å ikke tenke seg en alternativ tittel: The Secret Life of Bi's. (For de av dere som bare har sett filmen er det kanskje ikke like innlysende, men boka er temmelig eksplisitt på det faktum at forholdet mellom Idgie og Ruth er mer enn bare vennskap)
Noen år senere, i september i fjor, hadde VG Multimedias ledergruppe en samling på en hytte på Haugastøl. Der var det peis, mange bøker og god tid mellom slagene til å tenke på ingenting. Og da dukket tanken opp igjen på denne tittelen. Dermed kom denne tegningen av seg selv.
Så det var det altså: Litt mer drodling fra min hånd.
John Irving er ikke som han engang var, men innimellom glimter han til
John Irving har gitt meg noen av mine beste leseopplevelser. Romanene hans fra og med Garp til og med Sirkusbarn (dvs Garps bok, Hotell New Hampshire, Siderhusreglene, En bønn for Owen Meany og altså Sirkusbarn) står for meg som noe av det lettleste og underholdene men samtidig ikke lettvinte bøkene jeg har lest.
Alt etter Sirkusbarn har derimot vært en skuffelse. Nå leser jeg hans siste, Last night in Twisted River, som så langt er et godt stykke unna gammel storhet. Riktignok nærmere enn de andre etter Sirkusbarn, men likevel ikke helt der oppe.
Derimot klinker han til i noen enkeltavsnitt her og der, og for å hedre en gammel storhet tenkte jeg at jeg skulle sitere in extenso ett av hans beste så langt. Hovedpersonene, en far og en 12 år gammel sønn, bor og jobber i en tømmerhogstleir. Faren er kokk, og kantinen de også bor i er innimellom plaget — ikke overraskende i en Irving-roman — av bjørner. Men faren er motstander av skytevåpen, og vi har akkurat blitt forklart at faren i stedet har en sauteringspanne av støpejern som sitt eneste våpen. At en stekepanne er et våpen er noe han oppdager ved en tilfeldighet, en natt en bjørn bryter seg gjennom døren og han jager den på dør med nevnte stekepanne. Men det er tilfeldigheter og ikke mot som gjør at kokken jager bjørnen på dør:
In telling the story to his son, Dominic Baciagalupo usually added: "I would never hit a bear with a cast-iron skillet — I thought it was a man!"
"But what would you do with a bear?" Danny asked his dad.
"Try to reason with it, I guess," the cook replied.
Jeg lo godt da jeg leste denne replikkveksling: Den er underfundig og fin; vintage Irving så å si. Jeg er vel 20% avgårde i Twisted River så langt, og håper nok at de siste 80% skal være mer som denne.
John Irving er som vi alle vet en frampeikenes mester, og det ligger en katastrofe og ulmer gjennom alt jeg har lest så langt. Det er for øvrig mye man kan kjenne igjen fra tidligere bøker: En far med et uortodoks slagvåpen (som Will Berry i Hotel New Hampshire), bjørner selvsagt, ferme kvinner med truende seksualitet, forhold mellom eldre kvinner og yngre menn, osv. Det har verken vært bryting eller dverger med ennå, men jeg går ut fra at de dukker opp etterhvert.
Med andre ord: Jeg har fremdeles litt tro på denne.
Les mer her : John Irving er ikke som han engang var, men innimellom glimter han til
Dreaming in Mono, thinking in stereo
My left brain says yeah, my right brain is puzzled. I´m thinking in stereo, about something best described as a transmedia attempt from McDonalds. And before I continue with my thoughts on this, I would be really happy if you would be so kind as to share your thoughts on this effort from McD in the comments section after reading this post. Anyhow.
This winter McD are “everywhere”, partnerships with multiple movies, standard adverts and Dreaming In Mono. Dreaming in Mono has it´s centre on a website were a story develops over several episodes that will “air” through the coming weeks. The synopsis:
The long lost cousin of the snowboard is once again hitting the slopes, when Alain and his Team Monoski conquer the north in their pursuit to break the dream record. But in the end is the record really all that matters?
The footage is created by Jens Jonsson for McD. “McDonald’s has basically given me a free hand to tell my story about a crazy group of characters set around a McDonald’s restaurant in the far north of Sweden somewhere on the borders with Finland and Norway. The briefing was not to show how good it is with hamburgers, but rather to create content that is entertaining and fun. 14 pages of manuscript suddenly grew to 70, and now it is time to share it with the Nordic region.“ says Jens Jonsson.
Or at least that´s what he says on the homepage. The quality of the production is excellent. It is entertaining, it´s fun. They have made iPhone apps based on a specific character from “the movie”, minigames and off course a fanpage on Facebook, and then some more. Oh, the episodes will also air on national TV stations.
But why? Why create this extensive universe? Are really McD into making expensive productions just for fun? Last time I checked there were a big no after that specific question. So this must be a real attempt to try a brave new direction.
The Dreaming in Mono campaign was developed at digital creative agency Perfect Fools, Stockholm.
I really do salute McDonalds for their Transmedia attempt. But has the campaign real depth to pull it off? Or is this just a very expensive gimmick? Your thoughts on this are appreciated.
Førerkort på internett
I følge Hardware.no foreslår Craig Mundie fra Microsoft at brukere bør gjennomgå obligatorisk opplæring før de slippes løs på internett. Intensjonen er god, men jeg er allikevel skeptisk til en slik ordning. Her forklarer jeg hvorfor.
Kortversjonen er enkel: Craig Mundie trenger ikke førerkort for å ferdes fritt i samfunnet. Det trenger heller ikke du eller jeg. Ønsker du en lengre utredning leser du videre.
Frihet og anonymitet
I et hvert demokrati er det en menneskerett å kunne ferdes fritt i det offentlige rom, uten verken å bli overvåket eller å bli stilt krav til hvordan vi skal ferdes der. Det gir oss den friheten vi ønsker oss, men medfører samtidig at uønskede elementer som for eksempel draps- og voldtektsmenn kan ferdes blant oss.
Tidvis hevdes det at man må redusere folks mulighet for å være anonyme på nettet, slik blant annet Craig Mundie mener. Anonymitet på nettet er en absolutt nødvendighet for å ivareta folks sikkerhet og personvern. Ved å lagre informasjon om mennesker øker også muligheten for misbruk av informasjon og informasjon på avveie, hvilket i sin tur kan sette uønskede mennesker i kontakt med hverandre.
Selvstendige erfaringer = Selvstendige beslutninger
Jeg tror at et hvert menneske selv tar de beslutningene som er best for en selv, ikke at samfunnet tar de for oss. Da jeg var barn lærte mine foreldre meg blant annet at jeg ikke måtte snakke med fremmede. De lærte meg også at det er lov å tenke selv og gjøre egne vurderinger av hva man selv mener er rett og galt. Dette har resultert i at jeg selv gjør mine egne oppfatninger av hva som er rett og galt, hva som er smart og mindre smart når jeg ferdes i samfunnet.
Jeg mener at du og jeg selv må få avgjøre hva vi mener er rett og galt, smart og mindre smart, ikke at andre skal gjøre disse vurderingene for oss.
I denne anledning passer det med en video om «Trusted Computing» og hvordan gode intensjoner slår ut feil:
Slik må det også være på internett. Jeg tror ikke det er en god idé at reglene for hvordan vi skal opptre på internett skal dikteres av et utvalg mennesker som utarbeider dette førerkortet. Jeg tror derimot at det må være opp til det enkelte menneske å forholde seg til internett på samme måte som man forholder seg til samfunnet ellers, og at gode og dårlige erfaringer er noe man selv må oppleve.
Det betyr selvsagt ikke at internett skal eller bør være et lov- eller regelløst sted. I samfunnet ellers har vi normer, uskrevne regler og lover vi forholder oss til hver dag, uten at vi trenger førerkort for å ferdes fritt. Dersom vi bryter disse lovene trer samfunnet inn og gir oss en passende reaksjon. Slik har vi det også på internett, og jeg mener det er langt viktigere at man lærer seg disse i stedet for å bli diktert av de tidligere omtalte menneskene som utarbeider et slikt førerkort. Et førerkort er heller ingen garanti for at man følger disse reglene, noe vi kjenner igjen fra for eksempel trafikken, hvor vi også har førerkort.
Forskjellen fra trafikken
Enkelte argumenterer i dag for et førerkort på internett på samme måte som at vi må ha førerkort for å kjøre bil. Når man kjører bil er man fratatt muligheten til å kommunisere med ord, kun via enkle lys- og lydbaserte mekanismer. Slik har vi det verken på internett eller i samfunnet, hvor vi har muligheten til å kommunisere oss frem til gode og dårlige erfaringer. Eventuelle maskinelle overgrep skal ikke løses av brukerne, men løses maskinelt. Litt på samme måte som at datavirus ikke bør løses av antivirusprogramvare, men ved at selve operativsystemet forhindrer slik aktivitet.
Dagens internett må videreføres slik vi kjenner det. Det medfører at vi kan fortsette å ferdes fritt på internett og at vår anonymitet ivaretas akkurat slik den gjør i samfunnet ellers.
Still krav til utviklerne
Som et lite, humoristisk og ironisk skråblikk til slutt; Microsoft vil ha førerkort for å bruke nettet. Hvem skal gi førerkort til Microsofts utviklere? De som slipper programvaren sin løs på nettet, programvare som hver dag er direkte eller indirekte årsak til millioner av tapte kroner som følger av virusangrep eller sikkerhetshuller i programvaren.
Vi er tjent med robuste datasystemer som forhindrer uønsket aktivitet. Datasystemene er 100 prosent menneskeskapt. I dagens samfunn bør vi heller stille krav til utviklerne som lager datasystemene, fremfor brukerne som skal bruke dem.
Riktig verktøy for måling av suksess i sosiale medier?
eMarketer har et glimrende nyhetsbrev med til tider interessant statistikk. Her forleden hadde de en oversikt over hva markedsførere bruker for å måle suksess i sosiale medier:
—
Økt trafikk på nettsiden er altså hva de fleste bruker som måltall.
Er det smart?
Tja.
Det er jo gøy å få besøk, er det ikke?
Sosiale medier handler om å bygge omdømme
Jeg syns IKKE at økt trafikk til nettstedet er noe godt mål.
Hvis trafikk er målet kan du bare legge ut bilde av Angelina Jolie naken.
Trafikktallene må i tilfelle kombineres med konverteringsmål. Det er ikke noe poeng å få mye besøk til et nettsted om de forsvinner uten å ha lest noe, kjøpt noe eller på andre måter utført en atferd som bringer oss litt nærmere våre forretningsmessige mål.
Men for meg handler sosiale medier i virksomhetssammenheng om omdømme – om kundelojalitet og crm. Jeg har skrevet om det i blogginnlegget Sosiale medier og CRM.
Omdømme er vanskelig å måle med å se på klikkdata. Kanskje er økning i “return visitors” et brukandes nøkkeltall for lojalitet? Eller en økning i konverteringsraten til “return visitors”?
Kanskje, men omdømme handler først og fremst om kundene sine intensjoner. Hva de planlegger å gjøre. Det finner du ikke ut ved å se på klikkene fra i går.
Jeg tror det er best å bruke, eller i alle fall supplere med tradisjonelle kundelojalitetsmålinger. Altså spørreundersøkelser av typen Norsk Kundebarometer. Questback (disclaimer: IXD jobber med dem) er flinke på slikt.
Hva mener du? Kan webanalysetall gi godt nok svar på om du har lykkes med sosiale medier?
Lær mer: Eivind Savio har et fint blogginnlegg om KPIer.
—-
PS: Spar tid ved å abonnere på Kuttisme via RSS og følg oss gjerne på @Kuttisme_blogg
Les mer om : Riktig verktøy for måling av suksess i sosiale medier?
Hjelp, jeg drodler igjen
En av mine mer populære bloggposter var "Jeg drodler, gjør du?" fra april 2009. Jeg tenkte jeg skulle dele noen flere drodler (heter det det?) fra Moleskine-bøkene mine. Disse fra høsten 2009.
Tegningen over har sin helt spesielle historie. Som dere vet fotograferer jeg mye, og jeg har lenge hatt en ide til en serie bilder om folk som er feil kledt for sporten de skal i gang med.
Nå pleier jeg ofte å tegne det jeg skal ta bilde av før jeg tar bilde av det, og disse tegningene kommer gjerne når jeg tror jeg tenker på noe annet (som f.eks. når jeg notererer). De av dere som stikker innom denne bloggen av og til vet at jeg tar mange bilder av meg selv, mest av alt i mangel av en bedre modell. Men da jeg så dette bildet, og så at dette var altså mitt eget selvbilde, besluttet jeg at jeg måtte ta færre bilder av meg selv og flere av andre mennesker.
Det var utgangspunktet for at jeg meldte meg på lyssettingskurs (hvor jeg underveis faktisk ble overrasket over at ordet "modell" i kursteksten skulle tolkes så bokstavelig som det ble gjort).
Da jeg kom tilbake på jobb etter sommerferien var det grusomt mye snakk om svineinfluensa. Som den kyniske fyren jeg er syntes jeg det hele var noe overdrevet tøys, selvsagt. Men det var ikke til å unngå å tenke på den: Det var hengt opp slike antibakterielle dispensere ved heisene i hver etasje, og i kantina hadde man gått bort fra brød hvor man selv kunne skjære opp reale blingser, til ferdigoppskåret og millimeternøyaktige brødskiver.
Jeg tror denne tegningen kom til meg i et møte hvor det også ble referert til alle disse tiltakene som invaderte våre liv.
Og denne tegningen da… en sommerferie for noen år siden, før "alle andre" oppdaget den, kjøpte jeg med meg boka "The Secret Life of Bees" av Sue Monk Kidd. Jeg hadde ikke lest mer enn noen titalls sider før jeg avfeide boka som noe endeløst sludder og la den fra meg.
Den var dørgende kjedelig. Men da jeg kjøpte den hadde jeg av en eller annen grunn fått det for meg at den skulle være en bok på nivå med "Fried green tomatoes at the Whistle Stop Cafe" av Fannie Flagg. Det er en virkelig god bok, og jeg tror det var en feilslått kobling fra Amazons side mellom Stekte grønne tomater og denne skrekkelige bie-boka som gjorde at jeg gikk til det feilslåtte innkjøpet av sistnevnte.
Det var dermed ikke til å unngå at jeg ble sittende å tenke på hvor fint ville det ikke vært om Bees faktisk hadde vært mer som Fried Green Tomatoes. Når den tanken først var tenkt var det vanskelig å ikke tenke seg en alternativ tittel: The Secret Life of Bi's. (For de av dere som bare har sett filmen er det kanskje ikke like innlysende, men boka er temmelig eksplisitt på det faktum at forholdet mellom Idgie og Ruth er mer enn bare vennskap)
Noen år senere, i september i fjor, hadde VG Multimedias ledergruppe en samling på en hytte på Haugastøl. Der var det peis, mange bøker og god tid mellom slagene til å tenke på ingenting. Og da dukket tanken opp igjen på denne tittelen. Dermed kom denne tegningen av seg selv.
Så det var det altså: Litt mer drodling fra min hånd.
John Irving er ikke som han engang var, men innimellom glimter han til
John Irving har gitt meg noen av mine beste leseopplevelser. Romanene hans fra og med Garp til og med Sirkusbarn (dvs Garps bok, Hotell New Hampshire, Siderhusreglene, En bønn for Owen Meany og altså Sirkusbarn) står for meg som noe av det lettleste og underholdene men samtidig ikke lettvinte bøkene jeg har lest.
Alt etter Sirkusbarn har derimot vært en skuffelse. Nå leser jeg hans siste, Last night in Twisted River, som så langt er et godt stykke unna gammel storhet. Riktignok nærmere enn de andre etter Sirkusbarn, men likevel ikke helt der oppe.
Derimot klinker han til i noen enkeltavsnitt her og der, og for å hedre en gammel storhet tenkte jeg at jeg skulle sitere in extenso ett av hans beste så langt. Hovedpersonene, en far og en 12 år gammel sønn, bor og jobber i en tømmerhogstleir. Faren er kokk, og kantinen de også bor i er innimellom plaget — ikke overraskende i en Irving-roman — av bjørner. Men faren er motstander av skytevåpen, og vi har akkurat blitt forklart at faren i stedet har en sauteringspanne av støpejern som sitt eneste våpen. At en stekepanne er et våpen er noe han oppdager ved en tilfeldighet, en natt en bjørn bryter seg gjennom døren og han jager den på dør med nevnte stekepanne. Men det er tilfeldigheter og ikke mot som gjør at kokken jager bjørnen på dør:
In telling the story to his son, Dominic Baciagalupo usually added: "I would never hit a bear with a cast-iron skillet — I thought it was a man!"
"But what would you do with a bear?" Danny asked his dad.
"Try to reason with it, I guess," the cook replied.
Jeg lo godt da jeg leste denne replikkveksling: Den er underfundig og fin; vintage Irving så å si. Jeg er vel 20% avgårde i Twisted River så langt, og håper nok at de siste 80% skal være mer som denne.
John Irving er som vi alle vet en frampeikenes mester, og det ligger en katastrofe og ulmer gjennom alt jeg har lest så langt. Det er for øvrig mye man kan kjenne igjen fra tidligere bøker: En far med et uortodoks slagvåpen (som Will Berry i Hotel New Hampshire), bjørner selvsagt, ferme kvinner med truende seksualitet, forhold mellom eldre kvinner og yngre menn, osv. Det har verken vært bryting eller dverger med ennå, men jeg går ut fra at de dukker opp etterhvert.
Med andre ord: Jeg har fremdeles litt tro på denne.
Les mer her : John Irving er ikke som han engang var, men innimellom glimter han til
5 søkemotoroptimalisering tips for ledere
Er du klar over hvor mye trafikk som kommer fra søkemotorene? – Langt de fleste styreledere og beslutningstakere i bedrifter er ikke klar over dette, og derfor er det lett å fatte mindre lønnsomme beslutninger.
Resultatet er satsning som ikke genererer så god trafikk som den kunne gitt, og det straffer seg for bedriften.
Her er noen [...]
Mer leser du her:
5 søkemotoroptimalisering tips for ledere
Enda en grunn til å ikke bruke Æ-Ø-Å i URL-en
Som vel de fleste har fått med seg kan en nå bruke norske tegn i URL-en. Denne artikkelen kunne for eksempel hatt URL-en: http://www.kuttisme.no/enda-en-grunn-til-å-ikke-bruke-Æ-Ø-Å-i-url-en. Noe som ville vært riktig i forhold til tittelen og overskriften.
Men det har den ikke.
Webanalysen blir feil
Årsaken til at jeg har lagt inn en annen URL på dette innlegget er at jeg ved en tilfeldighet oppdaget noe grums i webanalysen.
Jeg hadde akkurat publisert innlegget
“En vanlig misforståelse som fører til tapt salg og frustrerte brukere”
og wordpress ga den URL-en
http://www.kuttisme.no/2010/01/12/en-vanlig-misforstaelse-som-fører-til-tapt-salg-og-frustrerte-brukere
Som vanlig tvitret jeg om den og brukte bit.ly til å forkorte URL-en.
Egoet mitt liker å sjekke hvor mange som har lest innlegget så dagen etter åpner jeg Google Analytics, og ser denne listen over ‘Toppinnhold’:
213 sidevisninger. Ikke så altfor mange, men greit nok.
Men egoet mitt liker også å se hvor mange som har klikket på bit.ly-linken så jeg sjekker den også:
What the …? 234 klikk og 213 sidevisninger? Her er det noe som ikke stemmer.
Normalt vil ett klikk være lik en sidevisning, og selv om twitter gir en del trafikk så er det unormalt at en så stor andel kommer derfra.
Jeg stuper inn i Analytics igjen og finner ut at det jeg trodde var én side i realiteten var 5:
Æ-Ø-Å vises ulikt i ulike nettleserversjoner
Årsaken til at den ene artikkelen blir til 5 ulike sider i analytics er (så langt vi kan se) at ulike nettleserversjoner ‘rendrer’ ulike erstatninger for de norske tegnene. De mest moderne versjonene klarer å vise orginal-URLen, mens de eldre erstatter ø-en med %C3%.
Konsekvensen for meg er ikke så alvorlig. Jeg skriver stort sett om ting som interesserer meg uansett.
Men for et nettsted som beslutter hva de skal jobbe med/satse på ut i fra hvilke sider på nettstedet som er mest populære – ja, da kan dette være forretningskritisk.
Sjekk analysen for “dubletter”!
Andre grunner til å ikke bruke Æ,Ø,Å
Jeg utfordret utviklerne våre til å komme opp med flere grunner til å ikke bruke norske tegn og de ga meg to:
- Backend-problemer.
Når nettleseren endrer URL-en så setter det også nye krav til at ditt backend-system klarer å vise frem den siden nettleseren spør etter. - Utenlandske tastaturer.
Det finnes få ting som er så irriterende som å forklare hvordan en skriver “Kåre” til en utlending, og kanskje har du kunder og brukere som av en eller annen grunn ikke kan skrive æ,ø,å på sitt tastatur.
Andre argumenter for og imot?
Søkemotoroptimalisering gir resultater
Vi ser stadig svært gode resultater av søkemotoroptimalisering som er utført for ulike hjemmesider.
Resultatene er målrettet trafikk (treffer ønsket kundegruppe) som igjen kjøper produkter og tjenester og gir bedriften en økt omsetning og bunnlinje. Da trafikken er “gratis”, så er reklameutgiftene minimale, men salget like stort.
Når du satser på markedsføring på internett er søkemotoroptimalisering kanskje [...]
Mer leser du her:
Søkemotoroptimalisering gir resultater