Les Mer

De siste to bloggpostene har innehold fragmenter fra en roman jeg prøvde å skrive en gang. Jeg skal ikke slite dere ut med for mye, så dette blir den siste posten om dette noensinne tror jeg.

Vi er kommet til 1999. I dette utdraget er Robert Ringdal sentral. Han er dot.com-grunderen på sammenbruddets rand jeg har omtalt tidligere.  Robert er også sønn av Martin Ringdal, hvalfangeren vi såvidt møtte i forrige utdrag.  Han befinner seg i Amsterdam sammen med Fredrik Borg-Hansen – en tidligere kamerat fra hjembyen. De utgjør lederduoen i dot-com-firmaet Nantucket Interactive: Et konsulentselskap av det oppblåste slaget man bare fant i 1999. 

Duoen har havnet i Amsterdam på en konferanse hvor Fredrik har en ide om at de kan snappe opp nye kunder.  Men Roberts hang til alkohol og irrasjonelle innfall kan vise seg å gjøre den jobben vanskeligere enn tenkt.

Robert og Fredrik stod på et galleri og så ned på et halm- og spondekt gulv i etasjen under seg. Fra små båser rundt det ovale gulvet stakk flere hestehoder ut. Dyrene stirret prustende og like nysgjerrig tilbake som de på dem. Fredrik løftet champagneglasset og nikket formelt mot hver enkelt av dem. “Hingstenes skål!” ropte han ned, og tømte glasset i ett drag.

Robert smilte som om han hadde nådd verdens tak. Ansettelsen av Fredrik hadde gått i ekspressfart. Det hadde det måttet gjøre for at ikke Janne skulle rekke å stikke kjepper i hjulene for ham. Under en uke etter lunsjmøtet var de to — den nye lederduoen — i Amsterdam for å knytte internasjonale kontakter.

I en stall, av alle ting.
Han kunne ikke forstå hva slags geni som hadde valgt å legge bli kjent-delen av konferanseprogrammet til et stutteri, men Fredrik så ut til å omfavne ideen. Robert hadde ikke hjerte til å skuffe ham ved å fremstå surmaget.

Selv håpte han innerst inne på at det måtte være mulig å ha det litt moro i en by som Amsterdam. Når sant skal sies visste han at det var mulig, såpass ofte hadde han vært her før. Men moroa fikk komme senere, for akkurat nå var han her. I dette øyeblikket var stallen butikken, hadde Fredrik sagt, og som butikksjef nyttet det ikke da å gå noe sted.

En liten javanesisk servitør trippet forbi dem med et brett champagne i den ene hånden og et brett indonesiske grillspyd i den andre. Stilt overfor valgmulighetene vaklet Robert et øyeblikk av usikkerhet, før han landet på to champagneglass i stedet for den mer tradisjonelle kombinasjonen av både vått og tørt.

“Man vet ikke når han kommer neste gang,” unnskyldte Robert seg overfor de andre som stod omkring, men de fleste så ikke ut til å reagere på tørstheten hans i det hele tatt. Fredrik minst av alle. Han virket ukonsentrert, selv om Robert visste at det motsatte var tilfelle. Fredrik var mest opptatt av å skanne lokalet etter nyankomne enn han var med å snakke med de allerede tilstedeværende. Allerede på vei inn på hotellet deres hadde Fredrik insistert på at de skulle gå tidlig til velkomstfesten, og da de kom dit hadde han brukt uforholdsmessig mye tid på å studere deltagerlisten.

Forklaringen på denne besynderlige oppførselen var at han ønsket å merke seg en del navn og firmaer det var viktig at de pratet med. Denne mentale listen over potensielle kunder holdt han seg til konsekvent etterpå. Så vidt Robert kunne se gjorde han få eller ingen anstrengelser på å komme i prat med noen andre enn akkurat disse få utvalgte.

Plasseringen ved gallerigjerdet var en kynisk posisjonering for å få best mulig oversikt over alle som var tilstede, og skanningen hans var rett og slett et langsynt forsøk på å lese navneskiltene til alle som kom opp trappen fra stallene. Han måtte kjenne ansiktene på dem han skulle angripe senere, og dette var hans foretrukne måte å gjøre det på.

Robert var stolt som en hane.

Slik var det å ansette profesjonelle! Det var ikke det at han ikke hadde jobbet med salg selv, snarere tvert i mot, men slik — akkurat slik! — jobbet en ekte selger. Systematisk, strategisk og fokusert. Et kort øyeblikk stod det klart for ham hvordan Barry Hansen hadde tenkt da han brukte å belønne seg selv for Roberts innsats. Men Robert slo tanken fra seg før den rakk å utarte. Om han kunne unngå det var det ingen grunn til å sammenligne seg med Barry. Drømmene om fremtiden bygde på minner om fortiden, så det kunne ikke virke annet enn negativt for fremtiden om man dro paralleller til en ekte taper. Tap lå ikke i Roberts planer.

De to champagneglassene gikk fort unna. Godt understøttet av en liten miniflaske med grunnlagskonjakk på hotellrommet og en øl i baren mens han ventet på Fredrik, vant Robert noe av selvsikkerheten tilbake. Enn så mye han stolte på Fredrik i denne situasjonen, var det viktig å gi et skinn av at det fremdeles var han selv som hadde styringen. Robert tok deltagerlisten fra Fredrik og myste seg gjennom navnene.

“Her for eksempel,” sa Robert og prøvde å legge stemmen i et litt strengere toneleie enn normalt. “Denne fyren er fra CNN Interactive, verdens største ett-eller-annet, minst. Hvorfor snakker vi ikke med ham?”

Fredrik svarte uten å nøle.
“CNN holder til i Atlanta. Han aner ikke engang hvor Norge er, og det er ingen grunn for ham til å leie oss til noe som helst når han kan utnytte briljante utvekslingsstudenter fra hele den tredje verden for fem dollar i timen.”

Robert gryntet. Han håpte det skulle virke irritert, men det kom alt for fornøyd ut. Han dro pekefingeren videre nedover listen og stoppet ved et nytt navn.

“Her da?” sa han, nesten triumferende nå. “Disse to er fra Telias nettavdeling i Stockholm. Sverige er ikke langt unna, og snart er Telia halvveis norsk uansett?”

“Glem det,” svarte Fredrik kontant. “De er noen arrogante jævler. Vi gidder ikke kaste bort krefter forgjeves, eller hva?”

“Du vet best, kjære Fredrik, du vet faen meg best!”

Robert lo godt og lekebokset kameratslig mot Fredrik. Han tenkte seg om et øyeblikk, og slo en gang til mot skulderen — denne gangen på ordentlig, om enn lett. Så overlot han jobben til visedirektøren sin og styrte mot baren. Fremtiden var i de beste hender. For hans egen del gjenstod bare feiringen.

I løpet av de to neste timene hadde Robert barkrakken som base. Nå og da ble han plukket opp av Fredrik for å hilse på potensielle kunder, og kanskje også levere noen av slagordene sine om det trengtes: Etter Roberts mening kunne et helt salgsmøte bygges opp rundt tre slagord, forutsatt at man hadde et helt arkiv av slagord å ta av. Teknikken var enkel: Først måtte man kjøre noen åpningsfraser med kunden, som en slags dans eller kurtise. Dansen kunne aldri læres utenat, da det i denne fasen gjaldt å finne ut hva slags type kunde man stod overfor. Gikk høflighetene greit, og han greide å danne seg et riktig førsteinntrykk av kunden, så kunne han uten videre si hvilket slagord han trengte til innledningen, hvilket slagord som passet seg i midten når han skulle gå fra generelle betraktninger og over på det litt ubehagelige spørsmålet om penger, og til sist hvilket slagord som skulle få salget i boks mot slutten.

Det var selvsagt mye prat som ikke var ferdigpugget innimellom disse punktene, men disse tre ankerfestene ga ham en trygghet i jobben. De var pilarene han fundamenterte arbeidet sitt på.

Midtveis i en øl ble han avbrutt av Fredrik igjen. “Det er en du bør hilse på,” sa Fredrik og guidet Robert bort til en høyreist og mørkhåret mann. Han var atletisk på en slank, nesten mager måte, noe som fikk Robert til å anta at han stod overfor en ivrig løper. Uansett var vedkommende definitivt elegant antrukket i en mørk, men ikke alt for formell dress. Han hadde samtidig vært frekk nok til å legge igjen slipset hjemme, og hadde helt korrekt — når man først var ukorrekt — beholdt øverste knapp i den diskret fargerike skjorten åpen. Dette gledet Robert seg stort over, da ett av hans mange slagord var at “nye tider krevde nye antrekk”. Her skulle han få rett igjen, mente han selv: I 1999 ville slipset dø for godt.

“Robert Ringdal, CEO, Nantucket Interactive,” sa han med ettertrykk, forberedt på å fortsette samtalen på engelsk, samtidig som han forsøkte å ikke gjøre uttalen av navnet sitt mer engelsk enn nødvendig. Han pleide av og til å dra uttalen vel langt, nærmest “raa-bert riing-dail” med alle r-er godt plassert bak i ganen.

Den andre personen tok hånden hans og knuste den godt og smertefullt i et par heftige rykk, og svarte på klingende rotnorsk: “Semund Aksdal, langt-ned-i-systemet, Venstre.”
Robert la ansiktet i forundrede folder. “Jeg trodde jeg hadde oversikten over alle nordmennene på gjestelista, men der tok jeg altså feil?”

“Ikke nødvendigvis. Jeg ble etteranmeldt og skrev meg ikke inn før ved ankomsten her. Har du nok dollars går alt, også her i landet.” Mannen lo fornøyd.

“Han var på listen min,” slo Fredrik stolt fast. “Jeg førte de etteranmeldte inn med penn!”

Aksdal løftet et øyenbryn så vidt, og nikket anerkjennende. Robert ante en viss sarkasme i reaksjonen, men lot som han ikke merket seg ved det.

“Hva gjør en Venstremann på et sted som dette da? Hadde du vært fjortisjente kunne jeg forstå at du valgte å tilbringe helga i stallen. Men Venstre?”

Robert kunne se at Fredrik rykket til av formuleringen hans, men Aksdal lo godt av denne frekkheten.

“Jeg skulle tilbake til Oslo etter noen møter i Brussel, da jeg tilfeldigvis hørte om denne konferansen. Vi lurer jo litt på om vi burde bruke nettet foran Stortingsvalget til høsten vi også. Si hva du vil om Pim Fortuyn, men da jeg hørte at han skulle foredra om erfaringene ved bruk av nettet foran forrige valg her i landet, bestemte jeg meg øyeblikkelig. Man kan ikke si annet enn at Fortuyn har hatt en viss suksess, eller hva?”

Pust! tenkte Robert, og tok et dypt åndedrag på vegne av Aksdal. Monologen hadde blitt fremført uten bruk av innpust så vidt Robert fikk med seg. For alt han visste, var det kanskje en av de viktigste evnene en politiker hadde, og han bestemte seg for å prøve å huske dette til senere. Politikere var selgere de også, og noen av dem var rett gode. Alt Robert trengte for å få til det samme var bedre kondis. Han ba seg selv minne seg om å begynne å jogge når de var tilbake i Norge.

“Hvem er denne Fortuyn?” spurte Fredrik.

“Han er en Nederlandsk politiker du aldri vil få meg til å si at jeg beundrer,” knegget Venstremannen og dultet albuen konspiratorisk borti ham.

Flørtet han? Vel, det lå ikke penger å være diskriminerende, i alle fall ikke ennå, tenkte Robert, og satte i gang salgspitchen sin:
“Jeg gjetter at du driver med kondisjonsidrett. Da forstår du sikkert hva jeg mener med dette: Selv i maraton må man spurte innimellom.”

Dette var slagord nummer 12 på Roberts liste, rubrisert under merkelappen “innledninger”, og da Semund måpte forundret, nesten slått til marken av at Robert instinktivt hadde gjettet hans hang til løping, smilte Robert for seg selv. Dette salget var i boks. Nå var det bare å ro seg over til andre siden, og deretter nyte fruktene av sitt arbeid.
Da han var ferdig, var Semund såpass overbevist at de med en gang begynte å sammenligne kalendere for å finne et møtetidspunkt. Robert noterte tidspunktet på Palmen sin og beamet avtalen trådløst over til de to andre. De brukte et lite øyeblikk på å lovprise triumfen over at dette faktisk gikk an, inntil Semund rundet av med å tildele nok et smertefullt hånddtrykk til hver av dem.

“Dette gikk da bra,” sa Fredrik fornøyd da Semund forsvant i barkøen.

“Det gjorde det, Fredrik. Virkelig bra. Nå har jeg fortjent en drink, eller hva?”

“Det har du,” sa Fredrik og forlot ham til fordel for videre mingling.

Fra nå av fikk Robert sitte uforstyrret og nyte en syltynn rom og cola. Han foretrakk som regel brunt brennevin, og måtte han drikke blankt sørget han i det minste å blande det ut med noe brunt. Slike Coladrinker minnet ham om festene han var på i tenårene, med nesten udrikkelig hjemmebrent og hvor Cola var eneste botemiddel mot grusomhetene. At han drakk Coladrinker som voksen skyldtes altså kun nostalgi fra hans side, da det fikk ham til å føle seg som en 17-åring igjen.

Mens han satt der kikket han nå og da ned på etasjen under seg. Siden forrige titt hadde gulvet blitt fylt av jenter i alderen fra medio pubertet og nedover, og støyen som nådde dem på galleriet hadde steget tilsvarende.

Alle som en var kledd i fullt rideutstyr, fra hjelmen via støvlene til den siste finishen: Ridepisken i beltet. De hadde sluppet hestene ut av båsene, og leide dem nå rundt på det manesjeaktige gulvet. Hestene spankulerte stolt rundt i ring, myndig ført av sine mindreårige herskerinner.

Robert hadde lyst å rope noe ned til dem, men han bet det i seg. Ikke var det sikkert at disse småjentene kunne engelsk, og dessuten hadde slike budskap som han hadde nå en tendens til å komme feil ut. I en forsamling hvor førsteinntrykket talte mer enn noe annet gjaldt det å ikke påføre seg selv unødige riper i lakken.

Men han tømte glasset, og protesterte lavt for seg selv. Hva hadde han å bekymre seg for? Dette var en by hvor horene hadde fagforening, og studinene spedde på studielånet med å sitte utstilt i vinduene lenger ned i byen. Så hvorfor ikke? “Her i byen er alle horer,” mumlet han for seg selv og sjanglet mot rekkverket på galleriet. Han ble stående stille et øyeblikk før han trakk pusten og skulle til å rope ned til hestejentene.

En hånd på skulderen hans trakk ham tilbake.
“Vi er ferdige her,” sa Fredrik fornøyd. Han hadde hentet inn Semund igjen. “Nå går vi på byen på din regning og blir drita, eller hva?”

Robert snurret rundt, gledesstrålende. “Det er den beste ideen du har hatt så langt i dag!”

Barrunden i Amsterdam viser seg å få uante konsekvenser for både Robert og Fredrik. Vel hjemme i Oslo snøres det hele sammen: Selskapet går mot stupet, og Roberts medgründer og samboer Janne slår seg sammen med Fredrik i et maktkamp for å fjerne Robert.  Og det er i denne sluttfasen Robert finner ut — eller tror han finner ut — at hele ulykken startet med begivenheter som ble satt i gang av den unge sjømannen Oskar Borg i New York i 1929.

I forrige bloggpost la jeg ut et fragment av en roman jeg en gang skrev på. Fragmentet stammet fra starten av romanen i 1929.  Jeg tenkte jeg også skulle legge ut en ørliten bit av det som ville vært starten på bokas andre del.

Vi er nå kommet til 1957, noen dager før Sputnik blir skutt opp. Oskar Borg (som vi møtte i forrige post) har en nevø. Nevøen er blitt 17 og er førstereisgutt på et hvalkokeri på vei sydover mot sydpolen.  Når vi møter han her, har skipet akkurat lagt fra kai.

Et kort øyeblikk kjentes det som om strupen var så hardt snurpet sammen og så kilt fast i halsen, at han aldri mer kunne puste. For slik var det: Enten holdt han pusten, eller så gråt han.

Bjarne holdt pusten.

Han var ingen hval, men der han stod med oppblåste kinn greide han likevel ikke annet enn å lure: Hvor lenge kunne en hval greie seg under vann? Fem minutter, et kvarter, en halvtime?

Et øyeblikk angret han på at han ikke hadde fulgt mer med i naturfagtimene, men nå var det for sent å angre seg. Verdenen hans var snudd på hodet. Farger, lyder, lukter og alt var forandret. I denne verdenen fantes det åpenbart bare to dominerende lukter: Saltvann og diesel. Det var også et hint av en tredje, men den duften kjente han ikke fra før. Han antok likevel at det han luktet kom fra tankene under dekk, fra restene av forrige års hvalolje. Om det var det, og om hvalolje luktet i det hele tatt, antok han at han i løpet av de nærmeste fem-seks månedene skulle lære å kjenne den like godt som stanken av sin egen svette.

Sannsynligvis ville han lære mer om hvalens evne til å holde pusten også, men den lærdommen var uansett irrelevant her og nå: Lungene verket, kroppen skrek etter luft. Men klumpen var like fullt der, steinhard og smertefull, stadig voksende. Som kreft. Tårer spratt ut i øyekrokene, men han blunket dem bort og svelget så hardt han kunne i håp om å slippe en pinlig scene. Bjarne Lergrovik var 17 år og voksen nå. At dette var første gang han forlot landet, skulle ikke lenger ha hatt noen betydning for ham.

Et slag på skulderen fikk ham ut av fatning, og han slapp gammel luft motvillig ut av lungene. Da han snudde seg, med et ufrivillig drag av ny luft i innpusten, så han at det var Martin Ringdal som forstyrret ham.

“Første gang borte fra Sandefjord.” Martin spurte ikke, han slo det fast mens hans fisket opp en pakke tobakk. Pakken hang elegant mellom venstre lille- og ringfinger mens han med tommel og pekefingrene på begge hender rullet en perfekt sigarett. Nesten som ferdigrøyk. Da rullingen var over knep han tobakksrusket av endene og slikket den ene enden våt, før sigaretten ble plassert i munnen og tent. “Det går snart over, du får det for travelt til å tenke på noe annet enn arbeid,” sa Martin med den ulne stemmen man bare får når man snakker med tobakksfylt utpust.

Martin var fire år eldre enn Bjarne, og hadde før avgang fortalt at dette var hans femte tur til syden. Første turen hadde han jobbet i selve koka, men på de tre siste turene, pluss denne, hadde han vært stuert. Bjarne sa ingenting. Han forstod ikke hvorfor Martin fortalte ham alt dette. Det var ikke som de var venner eller noe. Maten var kanskje det eneste de to hadde felles, eller snarere skulle få felles. Hvor mye felles visste ikke Bjarne enda. Selv var han med som pølsemakerlærling.

De hadde begge mønstret på hvalkokeriet sammen med 280 andre. Bortsett fra at at de alle var begrenset til å bevege seg innenfor det samme skroget, fengslet av det samme havet så å si, skjønte ikke Bjarne helt hva Martin ville. For utover dette kjente Bjarne Martin kun av rykte. Han visste hva slags personer moren hans ville ha advart ham mot. Martin Ringdal var omtrent en sånn.

Men Sydpolen, den hadde han lyst til å vite noe om. Martin hadde vært der før, og Bjarne ante at om han nå spurte om noe ville Martin også svare. For Bjarne visste slett ikke mye om den polen han nå skulle besøke, annet enn dette med Amundsen og Scott og at hjembyen hans skyldte sin rikdom til den. Med andre ord visste han ingenting.

Han hadde likevel studert den på globusen hjemme før han dro i et forsøk på å forstå den. Men alt både den og fetteren i nord minte ham om var av alle ting snøringen i skipssekken hans. Kanskje polene egentlig ikke var noe annet enn snøringen som holdt jordskorpa sammen og forhindret lavaen fra å renne ut? Bjarne grøsset av tanken. Han hadde studert globusen for å finne noe å trøste seg med når tanken om at han skulle reise til andre siden av jorda ble for stor og voldsom. Men ideen om at polene var det eneste som stod mellom ham og en katastrofe beroliget ham ikke i det hele tatt. Hva om det var et vulkanutbrudd mens han var der? Ville isen da smelte bort og jorden revne? Ville han være den første til å gå under i flammene, og var det i så fall en god eller en dårlig ting?

Han pustet tungt og bestemte seg for ikke å tenke mer på det. Lavaen ville sannsynligvis bare renne ut av jordas bunn og rett ut i verdensrommet likevel, tenkte Bjarne, og slo seg til ro med det. Uansett hva som skjedde skulle han nok overleve.
Sandefjord forsvant fra ham bak et teppe av sjø, viker og nes. Byen forsvant i takt med at Martins sigarettglo nærmet seg leppene hans, og det slo Bjarne med ett at det ikke var vits i å holde fast ved det som måtte forsvinne. Et liv var over og nytt tok til. Verre var det ikke. Så han tok mot til seg.

“Vi har vel en jobb å gjøre?” spurte han.

Martin tok et drag til og knuste sneipen mellom dekket og hælen, før han svarte tykt på tobakksfylt utpust igjen: “Kveldsmaten er ferdig.”

Han hostet litt, tørket nesen med fingrene uten at det var noe der å tørke, og gned det innbilte snørret av seg på buksebaken. “Men du må tenke på søndagsfrokosten i morgen, vi må ha kjøttpålegg til 280 mann i morgen tidlig. Greier du det?” spurte han. Men det var ingenting i stemmen hans som tydet på at Bjarne hadde et valg. Det var ingen opsjon at han ikke skulle greie det.

Her om bord var han pølsemaker og bare det. Her skulle han lage pølser og ingenting annet. Om han skulle vare og ikke bli kastet av på veien et sted, måtte han produsere pølser. Ingen pølser, ingen Bjarne. Så Bjarne sukket så høyt som han turte, tørket restene av fukt i øynene bort og valgte å bytte bort tankene om Sandefjord mot full konsentrasjon om kjøttpålegg. Minutter senere stod han i et hjørne av byssa og kvernet ingredienser til servelatpølse, og så lenge noen så på ham følte han seg så voksen som noen kunne bli.

Oskar har gitt Bjarne et oppdrag: Han vil at Bjarne skal kjøpe med seg noe til ham på vei tilbake til Norge. Men det er andre i mannskapet som har større forståelse for hva det er Oskar faktisk har bestilt, noe som får hjulene til å rulle videre til historien om dot-com-grunderen starter.

Det var for øvrig disse sekvensene her som fikk prosjektet til å gå i stå: Det kreves massiv research rundt hvalfangst og livet på disse båtene for å få det hele til å gå opp faktamessig. Jeg er sikker på at det finnes mye som er galt bare i denne sekvensen.

Jeg har flere ganger i mitt liv tenkt at jeg skulle skrive en roman, og jeg har virkelig begynt på mange. Nå har jeg ikke tid til å skrive noe som helst, annet enn det jeg skriver her, men for noen år tilbake — da jeg bare hadde ett barn og tok buss til og fra jobb hver dag — begynte jeg å skrive om konkursen og det mentale sammenbruddet til en dot com-pioner.  Men etterhvert som jeg skrev ble det mer og mer interessant å skrive om årene fram til sammenbruddet, ikke mindre enn noen-og-70 års familiehistorie fra 1929 til 2001. Det hele fikk tittelen “Nattsvermerfragmentene”.

Til slutt satt jeg igjen med en ganske fyldig historie om perioden 1929-1953, relativt mye om 1999-2001. Og så sa det stopp.  Jeg fikk barn nummer to og ny stilling og i det hele tatt: Jeg tviler på at jeg noensinne får fullført.  Men inspirert av Bok i P2s programserie om forfattere som gir ut på egne forlag, tenkte jeg at jeg i det minste kan publisere et fragment av fortellingen her.  Slik at de som har hørt meg fortelle om dette får vite at det ikke bare var prat

Det vi har her er en sekvens helt i starten. Det er 1929, bare dager unna børskrakket.  En rastløs norsk sjømann, med det litt uheldige navnet Oskar Borg, har uventet mønstret av skipet sitt og går på fylla i New York.  En tidlig morgen han spiser frokost, kommer han i prat med en serveringsdame han øyeblikkelig legger sin elsk på.  Hun mener hun kan skaffe ham en jobb, og senere på dagen tar hun ham med for at han skal få møte sin irsk-jødiske forloveden.

Når jeg skriver dette, drøyt 70 år senere, griper jeg meg selv i å lure på i hvor stor grad Oskar virkelig forstod hva som ble sagt og hvor mye han i ettertid har overbevist seg selv om ble sagt. I grove trekk tror jeg nok fremstillingen er riktig. At sjømannsengelsken hans var god nok til å fremføre eller forstå alle nyansene han refererte til mot slutten av livet, det tviler jeg likevel på. Men et forelsket ungt hjerte som hans tolket muligens andre signaler i tillegg til de rent verbale, og kanskje hans romantiske sinn fylte hullene han ikke forstod som det passet ham.

Hvordan det nå enn var, dukket Oskar opp igjen ved kafeen da han trodde Judiths skift gikk mot slutten. Gjennom rutene kunne han se henne gjøre seg klar. Systematisk gjennomgikk hun en rutine, omtrent som en bokser før kamp: Hansker på, forkle av, noen hjalp henne på med kåpen. Hun ristet på skuldrene for å få den til å falle på plass, som en mester på vei mot ringen.

Ved døren tok hun en liten hatt på, vinket farvel til de inne og kom ut. Oskar prøvde å si hei, men ikke en lyd kom ut. Det hele ble begrenset til et lydløst nikk. Judith var like taus. Hun ble stående og prøve å knytte et hattebånd under haken.

“Det blåser surt i dag,” unnskyldte hun seg og plundret videre. Skinnhanskene hennes var nette, men likevel for grove til at det å knyte noe som helst var enkelt.

Oskar viftet hendene hennes forsiktig til side, og løftet haken hennes med en varsom pekefinger. Han kjente utåndingen fra nesebordene hennes over hårene på håndbaken mens han knyttet, og dette vekket nok en merkelig magefølelse: Det var som en bølge lunket såpevann skvulpet rundt i ham, med den samme kilende følelsen som boblende skum mot varm hud.

Han strammet knuten i en så pen sløyfe han greide og sa seg fornøyd med resultatet.

Judith sendte ham et takknemlig smil, og gikk raskt over gaten. Oskar fulgte ordløst etter henne i noen kvartaler, inntil han stoppet henne med en lett berøring mot skulderen hennes og spurte hvor de skulle.

“Vi skal møte forloveden min,” svarte hun. Ordene fikk hjertet hans til å synke og såpevannet til å fryse til sørpe i magen.

Hun merket hans plutselige stemningsskifte. “Arbeid, Oscar, var det ikke det du ønsket?”

“Det også,” sa han slukøret.

***

Fem fot en, hadde Judith advart, og det stemte: Han tok ikke stor plass, men da han møtte Oskar med glød i blikket, liten og tett og nærmest ildsprutende, eide han rommet. Judith forklarte kort hvem Oskar var og hva han ønsket, og steg til side. Dette var en sak for menn som menn fikk ta seg av.

De befant seg i en lagerbygning ved elvebredden. Dørene inn var umerkede, og vinduene tildekte. Fra utsiden kunne man ikke se at noe foregikk inne i det hele tatt. Men virkeligheten var annerledes: Fra gulv til tak var hyller fylt med umerkede bokser. En håndfull menn løp stresset men målbevisste rundt og plukket ned varer og plasserte dem i bagasjerommene på tre biler som stod parkert inne i lokalet. I hver bil satt ventende sjåfører og lyttet på radio og røykte, mens de fulgte aktivitetene utenfor i sidespeilene.

“Kan du kjøre bil, Oscar?” Slik lød Isadores første ord til ham.

“Nei,” svarte Oskar sannferdig.

Isa klødde seg på neseryggen. Ettertenksomt, varsomt. “Holder du på hemmeligheter?”

Oskar tenkte etter. Såvidt han husket hadde han aldri sladret om noe. Så han bekreftet spørsmålet.

“Hoppet av båten nylig?” forhørte Isa videre.

Oskar bekreftet dette også.

“Hvorfor?”

Oskar nølte. Han hadde sverget for seg selv at han aldri skulle fortelle en sjel hvorfor, men her stod han foran denne mørkøyde myggen av en mann, som av uforståelige grunner likevel var den mest fryktinngytende mann han noensinne hadde møtt. Så han plumpet ut med sannheten.

“Jeg pleide å fikse horer til kollegene mine, grupperabatter så å si. Bare at jeg beholdt nok det meste av rabattene selv,” sa Oskar mens han hele tiden voktet seg for å prate så lavt at Judith ikke hørte hva han sa.

Isadore trakk på smilebåndet men slapp ikke helt taket i temaet. “Jeg forstår likevel ikke hvorfor du mønstret av,” sa han.

“Man kan vel si jeg mønstret av for for helsens skyld,” innrømmet Oskar.

Isadore brøt ut i en høy latter og tok Oskar i neven. Det var som om knokene ble most til mel under trykket, men Oskar forsøkte så godt han kunne å klemme Isadores hånd tilbake. Han fryktet at håndtrykket virket stakkarslig i forhold til Isadores skrustikke. Men Isa lot seg ikke merke med dette. Snarere virket han såre fornøyd.

“Du virker som en type vi kan få bruk for,” sa Isadore. Oskar takket pent for tilliten.

***

Det var først på vei tilbake til pensjonatet Oskar innså at Isadore ikke hadde sagt hva jobben bestod i og at han selv ikke hadde spurt. Men faktum var at han ikke brydde seg.

Judith var innen rekkevidde. Det var også de lett-tjente pengene han alltid hadde drømt om. Igjen tenkte han tanken: Å komme til New York var som å komme hjem. Bare at hjem viste seg å være helt annerledes enn han hadde trodd i hele sitt liv.

Det viser seg at Isadore driver en slags gangstervirksomhet. For Oskar ender gangstereventyret ulykkelig etter et utpresningsraid i midtvesten noen år senere, og han ender opp boende hjemme hos en søster i Norge etter krigen. Noen av Oskars ulykksalige valg forfølger familien i tiårene som følger, og det hele ender altså hos en mislykket dot com-gründer i Oslo sommeren 2001.

Om jeg noensinne fullfører dette, vil jeg tro at dot com-tiden er så langt tilbake at ingen vil huske den

Jeg avsluttet 2009 med å gjøre tre ting jeg ikke bruker å gjøre:

1. Gå på skøyter (25 år siden sist)
2. Ta video
3. Publisere video på nett

Alle de tre tingene henger sammen. Dette har jeg mest av alt tatt for å vise de som hadde ideen om å gi meg skøyter til jul: Nyt storverket “Skøytejomfruen”.

Skate virgin from Jo Christian Oterhals on Vimeo.

Man kan vel trygt si at jeg i dag har oppdaget muskler jeg ikke ante eksisterte. Jeg har også skjønt at de som sier at skøyting er som sykling, i den forstand at har man først lært det så glemmer man det aldri, farer med tøv.

Godt nyttår, folkens!